Lakris kommer fra roten av planten Glycyrrhiza glabra, en urt som opprinnelig kommer fra Sør-Europa og deler av Asia. Ved behandling blir roten til den svarte eller brune substansen vi kjenner som lakris, med en søt og bitter smak.
Lakris har dokumenterte røtter som går tilbake til det gamle Egypt, hvor det ble brukt både som en delikatesse og for medisinske formål. Det er også bevis for at den ble brukt i det antikke Kina for sine påståtte helsefordeler. Greske og romerske sivilisasjoner satte også pris på lakris for dens smak og for potensialet til å behandle forskjellige lidelser.
Bortsett fra sin mest kjente bruk som godteri, har lakris spilt en rolle i flere andre områder:
Glycyrrhizinsyre er den aktive forbindelsen i lakris. Den er ansvarlig for lakrisens sødme, som er 30 til 50 ganger søtere enn sakkarose. I tillegg inneholder lakris flavonoider, saponiner og andre forbindelser.
Høsting av lakrisroten er det første steget i produksjonen av lakris. Etter høsting vaskes og rengjøres røttene som knuses og legges i vann for å trekke ut saften. Saften kokes deretter ned til en tykk pasta, som kan formes og tørkes eller brukes i andre produkter.
Lakris, som mange andre produkter, har en lang historie og har utviklet seg og tilpasset seg forskjellige kulturer, smaker og bruksområder gjennom tidene. Mange av de forskjellige typene lakris vi ser i dag er resultatet av regionale variasjoner, teknologiske fremskritt, samt forsøk på å møte forskjellige forbrukerpreferanser.